Bestekameraten min på barneskolen het Trygve. Han kom flyttende med familien fra Rognan i Nordland. Hjemme ved kjøkkenbordet vårt en ettermiddag spiste vi puffet ris med melk og sukker, og Trygve var på besøk. Han var ikke med på å kalle de oppblåste riskornene for verken puff eller piff:
- Det heter PING, sa Trygve.
- PING? svarte vi i kor.
- Ja, det heter PING. La meg se, det står sikkert PING på posen, sa han overbevist.
Min mor var god mot Trygve, og skrev PING med blå kulepenn nederst på posen mens han ikke så i hennes retning.


kommentar fra hilde, sertifisert nordlending: "men det heter jo ping!"