Motorkassa på den gamle skolebussen var polstra med en dyprød, nesten uslitelig plast. Ved siden av bussjåføren kneiset den majestetisk, nesten som en russisk sarkofag, eller to sammenslåtte sofarygger fra 1950-tallets amerikanske diner-sofaer.
Og det kuleste vi visste, var å sitte på den buldrende kassa mens skolebussen humpet seg oppoverbakke. De greieste sjåførene syntes det var helt i orden at vi satt der og sludra. Men ikke alle. En av sjåførene, ei gretten dame med gyllent hår, pleide som oftest å vise oss strengt bakover i bussen.
Billettveska hang i et stativ over kassa. Og dashbordet var like spennende for oss som instrumentpanelet på et digert jetfly. Fortsatt husker jeg også de traktformede rørene fra varmeapparatet, der de sto som små statuer i frontruta og pustet varmluft på pleksiglasset.
Der, ved siden av sjåføren, lærte vi mye om livet av sjåførene. Ting som skolen ikke kunne skilte med. Eller burde skilte med.
Hvorfor er det ikke lov å sitte på motorkassene lenger? Og hvorfor lages ikke busser med motorkasser lenger heller? Stakkars skoleunger i dag.