Min første bil var rød. Blodrød. En sportsfjæret Passat Combi Coupe L med et aggressivt slagvolum. 1976-modell med svarte tectylskjørt. I baksetet lå pleddet jeg hadde klippet i stykker som åtteåring. "Kom kanskje borti det med saksa," forklarte jeg min mor. Jeg var tynget av skyld, men skjulte det godt. Trodde jeg. Min mor gråt modige tårer, og pleddet havnet i baksetet på Passaten, som jeg overtok ti år senere. Kanskje lå pleddet der fortsatt som en advarsel mot fantestreker og blåøyde unnamanøvre. Det var også en sprekk i dashbordet, over høyttalerperforeringen foran passasjersetet. Passaten ble solgt i 1993, og for noen år siden så jeg den igjen, parkert i Lillestrøm. Helt sikker ble jeg ikke før jeg konstaterte at sprekken i dashbordet var der fortsatt. Men pleddet var borte.

Bestekameraten min på barneskolen het Trygve. Han kom flyttende med familien fra Rognan i Nordland. Hjemme ved kjøkkenbordet vårt en ettermiddag spiste vi puffet ris med melk og sukker, og Trygve var på besøk. Han var ikke med på å kalle de oppblåste riskornene for verken puff eller piff:
- Det heter PING, sa Trygve.
- PING? svarte vi i kor.
- Ja, det heter PING. La meg se, det står sikkert PING på posen, sa han overbevist.
Min mor var god mot Trygve, og skrev PING med blå kulepenn nederst på posen mens han ikke så i hennes retning.


kommentar fra hilde, sertifisert nordlending: "men det heter jo ping!"

Hvordan beskrive noe så smått og ubetydelig som f.eks. minnet om nuppene på teppet på det gamle gutterommet mitt? De små, ulne løkkene av slitte teppetråder som sto som små vaktposter på vegg-til-vegg-savannen og speidet etter fiendtlige hybelkaniner. Satte jeg meg ned på teppet, kunne jeg studere disse bevisene på slitasje, men ellers spilte de ingen avgjørende rolle for min oppvekst. Men jeg husker dem jo, når jeg tenker meg om. Det er et mysterium hvorfor hjernen min har tatt vare på dette sanseinntrykket.